Hvorfor jeg aldri kjøper klimakvoter, og litt om hvorfor jeg heller ikke oppsøker kirka for å gi avlat

Norsk

Nov 8

Før du starter å lese, her er innholdet oppsummert i to setninger:

Det er godt dokumentert at det ikke virker, og i mange tilfeller gir det mer utslipp. Å forsøke å kjøpe seg fri tar dessuten bort fokus fra det som virkelig betyr noe. Å faktisk kutte utslippene. Her er en helt fersk artikkel om at EU forbyr misledende klima og miljøpåstander som baseres på klimakvoter.

For den som har bedre tid og ønsker å sette seg inn i dette, her kommer en lang artikkel.

Intro

I jula leste jeg en ytring på NRK sine nettsider. En norsk turist ville fortelle oss at lange flyreiser var bra for miljøet. Vedkommende hadde besøkt alle verdens land og mente “klimahysteriet har teke av” og at han reddet verden med sine feriereiser. Han påpekte også at utslippene fra krig var verre enn at han dro på tur. Vanskelig å argumentere mot det siste der. Jeg vil tro de færreste lot seg provosere av teksten, selv om en NTNU forsker dagen etter tok seg bryet med å tilføre noen faktaopplysninger i et tilsvar, og det skulle jo egentlig bare mangle.

Nok om det. Poenget mitt med å trekke inn den norske ferieentusiasten er at teksten hans fikk meg til å tenke på dette behovet vi mennesker har for å forsvare det vi gjør. Behov for bedre samvittighet. Det ligger i menneskets natur å lete etter enkle løsninger og om vi kan slippe å endre atferd, så er det absolutt mest attraktivt. Å kjøpe seg fri er på ingen måte noe nytt fenomen. Vi mennesker har kjøpt oss god samvittighet i tusen år. Kirken har jo operert med avlat siden tidlig middelalder.

Avlat, eller indulgentia, kommer fra den katolske kirken og har historisk sett vært knyttet til fjerning eller reduksjon av straff for synder. I middelalderen ble avlat sett på som en måte å rense sjelen for synder, både i dette livet og i skjærsilden etter døden. Det var en tro på at ved å utføre visse handlinger, som å gi penger til kirken, dra på pilegrimsreiser, eller utføre gode gjerninger, kunne en person motta avlat, som i praksis reduserte syndens straff.

I løpet av middelalderen utviklet avlatshandelen seg til et omstridt system, hvor kirken ofte solgte avlat som en måte å finansiere store prosjekter, som byggingen av kirker (for eksempel Peterskirken i Roma). Dette systemet ble sterkt kritisert for korrupsjon og misbruk, og det var en av hovedgrunnene til reformasjonen på 1500-tallet ledet av Martin Luther.

Klimakvoter fungerer på mange måter som avlat i kirken. Det funker kanskje mot dårlig samvittighet, noen tjener mye penger, men ellers har det lite eller ingen effekt og systemet har blitt sterkt kritisert.

Denne teksten skal sannsynligvis ikke henges opp på en dør i Wittenberg i form av 95 teser, men den inneholder likevel ganske mange gode argumenter for og mest i mot denne moderne avlatshandelen, så om du vil nerde litt på området, har du en god mulighet her.

Klimakompensasjon kommer til verden i et konferanserom i Kyoto.

La oss hoppe litt tilbake i tid, nærmere bestemt til desember 1997. Da var representanter fra FN-medlemslandene samlet i Kyoto, Japan, for å undertegne en viktig klimaavtale. Denne avtalen, kjent som Kyoto-protokollen, fungerte som et tillegg til FNs klimakonvensjon, (UNFCCC) som noen år tidligere ble vedtatt i Rio De Janeiro, og var den første avtalen under konvensjonen som satte juridisk bindende utslippsreduksjonsmål for industrialiserte land. I-land.

Nær sagt som vanlig var det store uenigheter i diskusjonene og under forhandlingene ble det klart at det var behov for nye og mer fleksible tilnærminger for å håndtere klimautfordringene. USA, i særdeleshet, argumenterte sterkt for at man trengte løsninger som var både fleksible og kostnadseffektive. Dette var jo et problem som i størst grad lå hos industrialiserte land, siden avtalen omfattet dem. Disse landene sto overfor krav om å redusere utslippene sine, men det var enighet om at tiltakene risikerte å bli for kostbare til å gjennomføres. Prisen måtte ikke bli for høy, skulle dette bli noe av.

Den løsningen som derfor fikk best oppslutning, var ideen om at de rike landene heller burde outsource sine utslippsrelaterte tiltak til u-land, hvor det var mye billigere å drive klimaprosjekt. Det tillot de velstående nasjonene å møte sine utslippsmål uten å måtte gjennomgå store omstillinger i egne virksomheter. Samtidig skulle utviklingslandene få tilgang til grønn teknologi, noe de ofte manglet midler til å skaffe selv.

Dette måtte jo være en vinn-vinn situasjon: rike land kunne oppnå sine mål, mens fattige land ville dra nytte av investeringer og ny teknologi. Det var slikt sett en relativt “lavthengende frukt”, ettersom mange utviklingsland var ivrige etter å tiltrekke seg slike investeringer og teknologier. Nå gjenstod det bare å finne en måte å få de rike landene til å signere.

Hvis de fikk med en enkel og forståelig metode for å komme i gang med utslippsreduksjon i teksten, ville det være enklere å få enighet. Løsningen var å inkludere noe de kalte “The clean development mechanism” eller The CDM, som skulle bli FNs eget system for å kompensere klimautslipp i avtalen. Dermed var konseptet klimakompensering som et globalt fenomen født og klart til å skaleres ut i verden.

Man fulgte et svært enkelt prinsipp, akkurat slik som vi kjenner det i dag.

Rike land sponser klimatiltak i utviklingsland mot at de får karbon-kreditter. Carbon offsets. For en gitt pris kjøper man en utslippsreduksjon, uten at man må gjøre noe selv. 1 kreditt tilsvarer ett tonn med CO2 i atmosfæren. Siden man tilbyr en immateriell og usynlig vare, som til forskjell fra fysiske varer ikke lar kjøperen se hva man kjøper, må man ha et strengt regelverk for å sikre kvaliteten. Man trenger et system som kontrollerer og som har krav til dokumentasjon, som har krav til målinger og metoder for dette. For å kunne ettergå og utøve dette i praksis bruker man også tredjeparts – sertifiserere. Dette er mennesker som er akkreditert til å sjekke dine påstander ut fra et system og går god for det du gjør. De gir deg godkjenning til å drive med dette. Et stempel du kan vise til andre.

En global brainstorming for å fjerne utslipp iverksettes

Det er mange forskjellige veier til rom, og det er jammen mange kreative veier til karbonreduksjonstiltak også. Når du kjøper en kreditt så kan pengene gå til forskjellige ting som investering i teknologi, typisk ren energi i utviklingsland, og prosjekter som forbedrer energieffektiviteten i bygninger, industrier, og i transportsektoren,karbonfangst og lagring, å bevare skog, å plante skog, investeringer i fornybar energi som bioenergi, sol, vind, vann og bølgekraft. Noen ganger kan det være tiltak for å effektivisere matlaging, slik som å dele ut måltider til veldig fattige familier i Asia eller i Afrika. Det kan være prosjekter som hjelper lokalsamfunn med å tilpasse seg klimaendringer, for eksempel gjennom bedre vannforvaltning eller landbruksteknikker.

For å måle effekten og finne riktig pris har man en standardisert prosess som godkjenner prosjektene og regner ut hvor mye utslipp de reduserer.

På samme måte som Klondyke tiltrekte seg gullgravere, tiltrekker dette markedet seg moderne gullgravere og investorer. I starten på 2000 tallet var dette en industri som virkelig blomstret. Markedet for klimakompensering vokste enormt fort og en rekke klimaprosjekter blir satt i gang i Asia, Sør Amerika, Øst Europa og selvsagt i Afrika. I veldig stor grad handler det om energieffektivisering og fornybar energi.

Alt dette fører til økt oppmerksomhet rundt kjøp av klimakreditter. Utover det offisielle markedet regulert av FN, har det vokst frem et privat, uregulert marked. Her kan interesserte kjøpe klimakreditter til en pris som ofte ligger under det som kreves i FN’s regulerte marked.

Det er ikke nødvendigvis gull, alt som glimrer. George W Bush sier i 2001, kort tid etter han blir president at USA ikke vil være med i Kyoto-protokollen, han mener det er usikkert om mennesker kan påvirke klima, at det går ut over økonomien i USA og at det er urettferdig at store utslippere som Kina og India slipper unna.

Hva skjer når en stor og viktig kjøper av kvoter forsvinner?

Etterspørselen minsker kraftig.

Noen holder stand, og nye løsninger kommer. For eksempel i et kaldt og fjordrikt hjørne av verden. 1. januar 2007 holdt Jens Stoltenberg, i sin rolle som rødgrønn statsminister og leder for Arbeiderpartiet, sin andre nyttårstale som ble sendt på TV. I talen adresserte han flere sentrale temaer som berørte nasjonen og verden, som krig, fattigdom, arbeidsledighet, og eldreomsorg. Et særlig fokusområde i talen var klimaendringer.

Stoltenberg understreket viktigheten av handling i møtet med klimautfordringene. “Vi må ta vårt ansvar. Klimautslippene må ned” uttalte han, og la til at Norge skulle ta en ledende rolle i klimakampen. Han fremhevet beslutningen om at gasskraftverket på Mongstad skulle utrustes med teknologi for CO2-rensing, noe han omtalte som et viktig skritt for å redusere utslippene i Norge. “Vi skal gjøre dette mulig. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes, tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding,” sa Stoltenberg.

Vi hørte ikke så mye mer om månelandingen, og snart kom den verste finanskrisen verden hadde sett siden 30-tallet. Verden skalv og industrien hadde kjempetrøbbel. Når industrien går ned går også utslippene ned, og dermed også markedet for klimakompensering. Det forsvant nesten helt. Mange kalte det en døgnflue.

De hadde nok ventet på å si det.

Klimakrisen forsvant jo selvsagt ikke selv om folk sluttet å kjøpe klimakreditter. Det ble i stedet verre og verre. Isbreer smeltet, avlinger tørket ut, uvær og stormer rammet og skogbranner herjet. Stadig flere mennesker åpner øynene og forstår at noe skjer i verden. Det skal ikke være slik.

Tiden er inne for en oppdatert versjon av Kyotoavtalen. Men nå er det alvor. Alle må være med om vi skal klare å stoppe dette. Når man i 2015 møtes i Paris så er det med skyhøye ambisjoner. Vi kjenner alle Parisavtalen og FNs bærekraftsmål. Jeg skal ikke gå i dybden på avtalen, men minner kjapt om at vi ble enige om å holde oppvarmingen under 2 grader, men med et mål om å greie å holde det til 1,5 grader.

Den første versjonen varer ikke så lenge, fordi ny forskning viser at konsekvensene med 1,5 grad er mye verre enn først antatt. Avtalen holder ikke. Vi må skru til og utslippene må reduseres med 45% innen 2030. Summen av alle verdens utslipp må være null, net-zero, senest innen 2050.

Parisavtalen er veldig bra på så mange måter. Det er første gang nesten alle land i verden (over 190 nasjoner) har forpliktet seg til felles klimamål og landene forplikter seg til nasjonalt fastsatte bidrag (NDCs) for å redusere sine utslipp, og disse bidragene skal økes over tid. Avtalen etablerer rammer for økonomisk støtte til utviklingsland, for å hjelpe dem i både utslippsreduksjoner og tilpasning til klimaendringer. Den innfører et transparent system for overvåking, rapportering og revidering av landenes fremgang, som sikrer at de holder seg til sine forpliktelser og avtalen anerkjenner behovet for å bygge kapasitet til å tilpasse seg klimaendringenes effekter, spesielt i sårbare land

Men avtalen har et stort problem. Null i utslipp er jo umulig i praksis. Timingen er dermed perfekt for en gammel kjenning. Klimakompensasjon kan gjøre sitt store comeback. Verden har fått det veldig travelt med å redusere utslipp. Vi snakker om en drastisk reduksjon. Interessen for å investere i slike løsninger for å møte målene raskt er økende. Bedrifter og land kommer som avtalt med erklæringer om egne mål. Nå må de levere på disse målene.

Men hvordan skal vi gjøre det? Vi vil jo helst ikke gå ned i levestandard.

Det enkle er ofte det beste, (men ikke alltid)

Det finnes selvsagt en enkel løsning. Verden (altså vi) går for den enkle løsningen og får igjen tiltro til systemet med klimakompensasjon. Vi klarer ikke å kutte nok på hjemmebane, derfor kjøper vi kutt i andre land. Tilstanden til planeten er verre enn den var 20 år tidligere, og det beste vi har er fortsatt dette systemet med kompensasjon. Alternativet er jo å faktisk kutte utslippene, og det er få villige til.

Dette åpner for et svært viktig spørsmål. Fungerer klimakompensering bedre nå? Kommer det til å hjelpe oss med å få ned utslippene og nå målene? For å komme til bunns i dette bør man selvsagt også se på hvordan det har fungert så langt.

Parisavtalen ble vedtatt den 12. desember 2015. Avtalen ble deretter åpnet for signering den 22. april 2016, som forøvrig nesten klisjeaktig sammenfalt med Earth-day det året.

Rett etterpå, (eller underveis?). I alle fall i mars 2016 ble studiet “How additional is the Clean Development Mechanism? Analysis of the application of current tools and proposed alternatives” publisert av forskere M. Cames, O. Harthan, L. Fussler, J. Barker, A. Böttcher, D. de Jager, G. J. Nabuurs, J. Resch, og A. Voß. De jobbet under Öko-Institut e.V, en forsknings- og konsulentorganisasjon basert i Berlin, Tyskland, som fokuserer på bærekraftig utvikling.

Studiet gikk igjennom alle CDM prosjektene og vurderte hvor mange av de som faktisk hadde stor sannsynlighet for å gi utslippsreduksjon. Resultatet viste at kun omtrent 2% (!) hadde et slikt potensiale. Alle disse CDM prosjektene var både sertifiserte og godkjent av FN, gjennom akkrediterte tredjepartsertifiserere. Prosjektene var godkjent av høyeste hold, men likevel var det altså bare to av hundre prosjekter som ble vurdert å ha stor sannsynlighet for å faktisk redusere utslipp.

Hele 85% av prosjektene ble vurdert til å ha liten sannsynlighet til å redusere utslipp. Er ikke det oppsiktsvekkende? En stor overvekt, egentlig kan vi si at nesten alle FN godkjente CDM klimakompenseringsprosjekt var meningsløse. De bidro ikke til noe som helst annet enn at penger ble flyttet, for å si det svært forenklet.

Dette er jo selvsagt ikke gjort med overlegg, men noe i systemet har sviktet. Det er naturlig å se på hvordan i alle dager dette kunne få lov til å skje?

Money can’t buy me love

Penger alene gir ingen reduksjon i utslipp, så vi får prøve å følge pengene og se hva de går til. Det er jo åpenbart at hvis pengene skal kunne gi en reduksjon i utslipp så må også pengene på en eller annen måte bidra til denne reduksjonen. Reduksjonen må komme som en konsekvens av mitt økonomiske bidrag. Dette kalles addisjonalitet.

Flere forskere og miljøvernorganisasjoner har uttrykt bekymring for at klimakvoter og klimakompenserende tiltak ofte kan fungere mer som “greenwashing” enn som reelle løsninger på klimakrisen. En årsak de har funnet er at de fleste prosjektene uansett hadde blitt gjennomført selv om jeg, eller du, ikke kjøper kvoter og bidrar med penger. Med andre ord. Mine penger bidrar ikke til utslippsreduksjon. For all del, pengene kan bidra positivt, for eksempel til økonomisk vekst, men da i beste fall som et tillegg til en vekst som nok uansett hadde kommet. Men altså da uten å bli tilført penger fra klimakreditter.

Her er noen konkrete eksempler:

Dr. Joseph Romm, en amerikansk forfatter og klimaekspert, har diskutert problemene med CDM i sin rapport.Han peker på at hovedproblemene med CDM, som manglende effekt, unøyaktig telling og dobbeltregnskap, har blitt identifisert i over to tiår, men fortsatt er uløste, noe som antyder at disse problemene er iboende og utilgjengelige i systemet.

En annen studie om Clean Development Mechanism antyder at programmet kan ha ført til en betydelig økning i CO2-utslipp i atmosfæren, faktisk så mye som 6 milliarder tonn. Dette skyldes delvis at mange av prosjektene som mottok karbonkreditter under CDM trolig ville ha blitt gjennomført uansett, uten behov for subsidier fra CDM. Dette er basert på forskning utført av teamet fra Grantham Research Institute on Climate Change and the Environment og Centre for Economic Performance ved London School of Economics and Political Science (LSE), Georgetown University, University of Virginia og MINES ParisTech.

Forskerne utviklet en ny metode for å identifisere ‘bortkastede’ subsidier og brukte den til å gi systematisk bevis på feildisponering av karbonkompensasjoner i CDM. De analyserte 1,350 vindkraftverk i India og fant at minst 52% av godkjente karbonkompensasjoner ble tildelt prosjekter som sannsynligvis ville ha blitt bygget uansett. Resultatet av denne feildisponeringen var ikke bare bortkastede ressurser, det ga også en netto økning i globale karbondioksidutslipp.

Eli Mitchell-Larson, en klimaforsker ved University of Oxford og medforfatter av Oxford Offsetting Principles, har uttrykt bekymring for at noen naturvernorganisasjoner ikke tar seriøst troverdigheten av karbonpåstandene de fremmer. Han påpeker at å selge kreditter for land som uansett skulle bevares ikke bidrar til å bekjempe klimaendringer, og at dette heller kan hindre den globale responsen på klimakrisen.

Et godt eksempel på dette kan være utalelser fra Charles Canham, en skogøkolog ved Cary Institute of Ecosystem Studies og et langvarig styremedlem i en lokal avdeling av Nature Conservancy. Han har også uttrykt bekymring, og han har kritisert Nature Conservancy for deres tilnærming til karbonprosjekter og har fremhevet at organisasjonen har solgt karbonkreditter basert på skoger som aldri var i fare for å bli hogd ned. Dette, ifølge Canham, gir forurensere en lisens til å slippe ut store mengder forurensning basert på disse prosjektene.

Det er i tråd med Barbara Haya, leder for The Berkeley Carbon Trading Project, som på sin side peker på at “store flertallet” av karbonkompensasjoner ikke er reelle eller er overvurderte, eller begge deler. Haya fremhevet at mange av disse kompensasjonene, spesielt de som involverer unngåelse av avskoging, kan være “fantomkreditter” som faktisk kan forverre den globale oppvarmingen.

En rapport fra Penn Center for Science, Sustainability, and the Media har også hevdet at mange av karbonkompensasjonene i praksis er ineffektive og at de i noen tilfeller kan tillate forurensere å fortsette sine utslipp uendret, samtidig som de skaper et bilde av å være miljøvennlige. Laurence Tubiana, som var Frankrikes hovedforhandler under Parisavtalen i 2015, har advart mot greenwashing, og spesielt pekt på olje- og gasselskapers bruk av karbonkompensasjon i sine planer om karbonnøytralitet.

Dette er et problem fordi at når de rike landene kompenserer ved å investere i prosjekt, oftest i fattige land, så har de jo på papiret nådd sine mål. Men de har ikke redusert sine egne utslipp, og lener seg kraftig på kjøpte kreditter. Samtidig har vi jo blitt enige (?) om at for at dette skal bli en faktisk reduksjon kreves det jo at deres økonomiske kompensasjon faktisk brukes til å redusere utslipp. Vi har jo også dessverre blitt enige om at mange av prosjektene hadde kommet til å bli iverksatt uansett.

I South Carolina har National Audubon Society bevart en gammel skog siden 1970, kjent som Beidler Forest. I 2013 begynte de å selge karbonkreditter fra dette naturreservatet, med prosjektdokumenter som beskriver en aggressiv baseline-scenario for hogst. Imidlertid indikerer tidligere forvalter av reservatet, Norman Brunswig, at de aldri hadde planer om å hogge skogen, noe som antyder at prosjektet ikke nødvendigvis skapte ekstra klimanytte.

I India har vi jo fått dokumenter at de fleste vindkraftverkene hadde blitt bygget uten pengene fra de rike landene. Da brukes ikke pengene til kompensasjon og har faktisk ikke utgjort noen forskjell.

Ironien er at de rike landene kan høste ære og kredibilitet for en utslippsreduksjon samtidig som netto utslipp i atmosfæren øker. Er ikke dette et fantastisk bra system?

Tenk om disse hadde tatt kuttene på hjemmebane? Ikke at det får så store konsekvenser da. Det finnes jo ingen register eller database som forteller dette til omverden. Alt ser jo perfekt, flott, grønt og fint ut på papiret, i årsrapporter og og i markedsavdelingen og bedriften tror jo sannsynligvis at alt virker. Grunnen til at systemet ikke virker ligger ikke først og fremst hos kjøperen. FN har jo et kontrollsystem med tredjepartsertifiserere som skal fange opp og motvirke dette, men dessverre fungerer ikke det, talltriksingen blir ikke fanget opp og kredittene har et negativt bidrag i stedet.

Både erfaring og undersøkelser viser at det er for vanskelig å ha kontroll over de tusentalls klimaprosjektene som finnes. Men ikke bare er prosjektene vanskelig. Ofte er sertifisøren problemet. Han/hun/hen skal påse at alt går riktig for seg, men det i seg selv er ikke alltid lett. Noen ganger har de incentiver for kjapp godkjenning. Det finnes for eksempel en rekke undersøkelser som viser avtaler mellom bedrifter og tredjeparts-granskere der det også kommer frem at de får bonus ved godkjenning av prosjektet. En kjapp godkjenning bidrar til kjapp validering hos FN.

Gjenbruk er jo bra for klimaet, eller?

Kreditter er egentlig bare siffer. De er ikke håndfast. Derfor hender det stadig vekk at en og samme kreditt gjenbrukes av flere land. Det går jo faktisk an å selge det flere ganger, så da gjøres det. Men utslippsreduksjonen kan likevel bare skje en gang. Regelverket sier klart at den bare skal regnes en gang, og komme i et register nettopp for å forhindre gjenbruk. Dessverre er det forskjell mellom teori og praksis. Det har vist seg for vanskelig og krever en stor grad av transparens. Folk klarer ikke å bruke kompliserte systemer.

Dette var egentlig ikke et stort problem før Kyoto-protokollen skulle erstattes av Paris-avtalen. Plutselig måtte alle land redusere sine utslipp. Før 2015 var det jo bare krav til at i-land skulle redusere, mens u-land ikke hadde noen slike krav i det hele tatt.

Dette fikk en uventet effekt. Både kjøperlandet og selgerlandet tok kred for en og samme karbonkreditt. Samme “utslippsreduksjon” ble altså registrert to ganger. Dette ble raskt oppdaget og tiltak ble iverksatt for å motvirke problemet med dobbeltregning. I de nye reglene ble det fastslått at selger, altså landet som selger, måtte frasi seg retten eller eierskapet til kreditten når noen har betalt for det. Det var nå bare kjøperen som hadde lov til å bruke kreditten i sitt klimaregnskap.

Det høres logisk ut, og hadde garantert gode intensjoner. Men for å si det enkelt er dette systemet helt “høl i huet. Vi nevnte Joe Romm og han har forklart dette bra:.

“De rike landene får lov til å si eller late som de har redusert sine utslipp, selv om de ikke har gjort det, samtidig må det fattige landet late som de ikke har redusert sine utslipp, selv om det faktisk var de som gjorde det.”

Les gjerne setningen en gang til. (anbefaler å lese mer her)

I praksis betyr dette at siden de fattige landene lar de rike landene bruke de billige utslippsreduksjon, eller kostnadseffektiv som mange liker å si, så vil de fattige landene være nødt til å gå inn i markedet på nytt og kjøpe tilbake de tonnene med karbon. De har jo nødt til å late som de ikke gjorde denne reduksjonen tidligere, og dobbeltføring er ikke lov.

Det betyr med andre ord at det blir vanskelig for utviklingsland å nå sine klimamål. Det er dyrt å være fattig, si.

Klimakompensasjon som er ment å bidra til mindre utslipp og fordele penger fra rike land til fattige bidrar i stedet både til økte utslipp og til å opprettholde den svært skjeve maktbalansen i verden. Er du rik kan du fortsette å spy ut klimagasser, men er du fattig er du faktisk ansvarlig for å redusere både dine egne utslipp og utslippene til de rike landene.

Bra og rettferdig system gitt.

FN har heldigvis innsett dette selv, og de driver i disse dager med å fase ut det hardt kritiserte CDM systemet. Det skal erstattes av et helt nytt system. SDM systemet. Sustainable Development Mechanism. Ganske likt egentlig. Men det er forhåpentligvis bedre. Det sies i alle fall at det skal være bedre tilpasset Paris-avtalen og ambisjonen er å unngå problemer som dobbeltregning og urettferdig fordeling. (Det kan vi gå mer inn på når det er i gang).

Jeg må nevne litt om EU sitt kvotesystem også. Det er litt bedre fordi det er en overordnet kontroll der. EUs kvotesystem for klimagasser kan sammenlignes med en fest hvor drikkebonger regulerer hvor mye gjestene kan drikke. I dette systemet, som omfatter industri og luftfart i EU og EØS landene, altså inkludert Norge, tilsvarer en kvote en tillatelse til å slippe ut ett tonn CO2. Siden du liker fest, kan vi bruke det som en metafor.

Tenk deg at for å drikke øl på EU-festen, må du ha en drikkebong. Antallet drikkebonger er begrenset fordi EU ønsker å kontrollere det totale forbruket av øl. Hvis du går tom for bonger, men fortsatt ønsker å drikke mer, må du kjøpe flere fra noen som har til overs. Omvendt, hvis du ønsker å redusere totalforbruket av øl på festen, kan du kjøpe opp drikkebonger og ødelegge dem. Siden EU ikke produserer flere bonger, fører dette til at det totalt sett er færre bonger tilgjengelige for øldrikking.

Slik fungerer EUs kvotesystem også: ved å begrense antall kvoter (eller “drikkebonger”) styrer de det totale utslippet av CO2. Bedrifter må ha kvoter for sine utslipp og kan kjøpe eller selge kvoter avhengig av deres behov og utslippsnivåer. Ved å ikke utstede flere kvoter, sikrer EU at det totale utslippet gradvis reduseres, i tråd med målene for klimaendringer.

La oss legge bort FNs og EUs byråkrati for en stund og heller ta en titt på det private markedet. Det er noe helt annet.

Samvittighet til salgs. Ta to, betal for en.

Det er jo ikke bare land som vil bli karbonnøytrale. Dette gjelder også i høyeste grad bedrifter. Apple skal bli det. Til og med Shell skal bli karbonnøytrale innen 2050.

I reiselivet er det flere som sier de skal bli karbonnøytrale, og siden Ving sine reklamer for bærekraftige og karbonnøytrale charterreiser har brent seg inn i hukommelsen min, ville jeg sjekke hva de sier om saken. På nettsidene står det at: “de kompenserte alle reiser fra 2019 til 2022. De har blant annet investert i vind- og vannkraftprosjekt i Tyrkia, India, Kina og på Sri Lanka. Sertifiserte prosjekt som oppfyller kriteriene for FNs grønne utviklingsmekanisme (CDM) eller Gold Standard, en kvalitetsstandard lansert av blant andre WWF. Investeringene er gjort gjennom et partnerskap med Natural Capital Partners, NCP, en verdensleder innenfor løsninger for utslippsreduksjon, og STX Commodities.”

Det står også at klimakompensering er ikke en langsiktig løsning, (jøss!) og fra 1. oktober 2022 satser Ving på nye, moderne løsninger som kan bidra til reduksjon av deres utslipp, der flyreiser står for den største delen av utslippene. De skal derfor blant annet investere i ny teknologi for mer bærekraftig flydrivstoff, SAF (Sustainable Aviation Fuel), som er en del av selskapets langsiktige ESG-strategi. (SAF er også omstridt og i beste fall en midlertidig løsning siden det slippes ut like mye CO2 i atmosfæren, og med den ekstremt lave marginen i luftfarten vil man aldri ha råd til omstillingen, men det får bli en annen artikkel).

Dessverre er det, tro det eller ei, mange sertifiseringsordninger for bærekraft i reiselivet som krever at man kjøper klimakvoter. Da er det kanskje ikke rart at større aktører som Radisson og MSC Cruises sier de er i ferd med å bli karbonnøytrale?

Vi er nok (kanskje) enige i at det offentlige og regulerte markedet ikke fungerer så godt, men der finnes det i alle fall et internasjonelt overordnet ansvar og kontroll fra FN eller en tilsvarende organisasjon.

Det finnes det ikke på det private og uregulerte markedet

Det finnes selvsagt en gjeng som sertifiserere som utsteder kredittene, men deres metoder og krav varierer stort. Det er ikke noe globalt regelverk og det kalles derfor det frivillige markedet. Det private markedet er nemlig basert på frivillighet siden privatpersoner og private selskaper, i motsetning til land og statlige organisasjoner, ikke har noen formelle krav for å redusere sine utslipp. Her er det i stedet andre incentiver som driver behovet for klimakompensering.

Husker du at jeg innledningsvis sammenlignet kompensering med å gi avlat? Det største incentivet for private, for eksempel folk på reise, er å kjøpe seg god samvittighet. Jeg sier ikke at man bør ha dårlig samvittighet, men de aller fleste kjenner nok litt på det nå som verden koker. Det finnes et marked for dårlig klimasamvittighet. Det store oppmøtet på skolestreiker og demonstrasjoner for klima, viser det. Personlig forbruk og flyreiser blir problematisert i en helt annen skala enn de gjorde før vi begynte å kjenne endringene på kroppen. Å være opptatt av klima har beveget seg fra aktivisme til å bli mainstream.

Dermed er det ikke bare politikere og bedrifter som kjenner presset, det kjennes også ute blant folk flest. Mange bedrifter tar forresten den indirekte løsningen, der de overlater til kundene å kjøpe kvoter, mens de selv tar applausen for iniativet, og hylles fra folkmed bærekraftspin i dressjakken.

Så folk flest kjøper også kvoter. Da har de på en måte kjøpt seg fri, og i teorien har du ryggen fri. Et slags avlatsbrev, der man kjøper seg fri fra synd ved å “bidra” til utslippsreduksjon et annet sted. Alle kan jo ikke skrive en ytring om det.

På samme måte som Jan Hanvold og Visjon Norge kritiseres for å spille på skyldfølelse har deler av kritikken mot klimakompensasjon, særlig i dette frivillige, uregulerte markedet, nettopp handlet om at slike ordninger kan appellere direkte til forbrukeres skyldfølelse og gi dem en mulighet til å rette opp. På den måten bidra til å rettferdiggjøre atferd forbundet med store utslipp. Det handler bare om å finne riktig pris.

Det er for eksempel gjort en god studie på dette “Trustworthy or misleading communication of voluntary carbon offsets in the aviation industry” Surrey av Mireia Guix, Claudia Ollé og Xavier Font ved universitetet i Surrey.

Jeg tror dette er noe Jeremy Bentham og hans kumpaner kunne likt. Å beregne prisen for samvittighet ut fra en cost-benefit analyse er utilitarisme av god gammel sort. Maksimere nytte og glede over smerte. Det er noe flere private aktører har skjønt.

Det norske selskapet Chooose har bokstavelig talt fløyet høyt på denne forretningsideen om å kjøpe seg fri. De har fått masse omtale og vokst seg store på å friste kundene med «klimanøytralitet». Chooose har fått massiv kritikk i norske medier og blant eksperter som driver med analyse av karbonmarkedet.

Ved å kjøpe og slette klimakvoter på dine vegne, lover Chooose å «eliminere» mer CO2 enn du slipper ut. Da kan du, ifølge Chooose, ikke bare si at du er karbonnøytral, men også kalle deg «klimapositiv». Det eneste du trenger å gjøre, er å tegne et abonnement til «prisen av en cappuccino i måneden». Chooose har i tillegg kjørt et litt friskt og appellerende image. De sa at mens andre klimavenner var «green and grumpy», så var Chooose «pink and positive», og de har ved tilfeller sagt rett ut at god samvittighet kunne kjøpes.

“Jeg mener markedsføringen fra Chooose har vært uredelig og villedende, og det er nesten umulig for forbrukerne å avdekke det..» forteller Hæge Fjellheim, leder for analyse av karbonmarkeder i Refinitiv til Dagbladet. En grunn var at var at Chooose, både på nettsidene, i reklame og i direkte kommunikasjon til kunder, fortalte at kvotene de kjøper og sletter er «utslippstillatelser» som «store forurensende slemminger» trenger. Ved å «kapre» utslippstillatelsene foran nesa på industrien, var Chooose en slags «kvotemarkedets Robin Hood», hevdet Chooose selv.

I Dagbladet kunne vi også lese at Gilles Dufranse, rådgiver i Organisasjonen Carbon Market Watch i Brüssel uttaler at “Det ser ut som de kommer med temmelig storslåtte lovnader, og vi er sterkt uenige i innholdet i dem.

Utover utfordringene ved å forstå det tekniske ved kvotemarked, mener Dufranse at mange som kjøper kvoter for å utligne egne utslipp, gjør en «fundamental feilslutning».

Å kjøpe kvoter for å kompensere for utslippene fra å fly jorda rundt fire ganger i året, er ikke å ta handling for klimaet. Det er fundamentalt inkompatibelt med å klare verdens klimamål, sier han.

Til tross for kritikken av deres produkter og påstander om villedende markedsføring har Chooose blitt en vesentlig aktør innen klimakompensering, og spesielt innen reiselivsbransjen. På nettsidene til Chooose uttaler British Airways følgende:

“We know that many of our customers want to fly with sustainability in mind and while we work on delivering our own short-, medium- and long-term initiatives to achieve net zero emissions by 2050, we know many of our customers want to take action today too. This new CO₂llaborate platform further empowers our customers to make sustainable choices when flying with us. We look forward to working with CHOOOSE to evolve the platform as we continue to drive the decarbonisation of our industry.”

Jeg heier på norske bedrifter som vil ut i verden, men er svært forsiktig med å anbefale løsninger som i praksis hjelper deg med såkalt grønnvasking. Det er fullt av reiselivsselskap på kundelisten, alt fra Booking.com, Trip.com, SAP, Amadeus til Southwest Airlines og mange flere.

Jeg tror få vil slippe unna fremover. EU vil forby miljøpåstander som «klimanøytral», «netto null» eller «øko» innen 2026 med mindre selskaper kan bevise at påstanden er korrekt, da de ønsker å slå ned på grønnvasking av forbrukerprodukter.

Reglene, vedtatt i september 2023, vil også forby påstander basert på kvotekjøp – ofte brukt som grunnlag for påstander om at produkter er karbonnøytrale eller har redusert miljøpåvirkning – sammen med grønne merker som ikke er fra godkjente bærekrafts-ordninger.

Det er altså litt forskjell på hvordan en bedrift bruker kompensering og hvordan jeg og du bruker det. En bedrift bruker det pga krav eller for å promotere seg ved å si at man er klimanøytral. Du og jeg gjør det for samvittighet eller for vårt image. Jeg er såpass naiv at jeg tror noen også gjør det fordi de faktisk ønsker å gjøre noe bra. De vet bare ikke om andre måter. Du er veldig klar for en løsning. En pakke. Betal 100 kroner så planter vi et tre for å kompensere for ditt kjøp. Det er ikke rart man velger det.

La oss snakke litt om trær.

Ingen trær vokser inn i himmelen

På det regulerte karbonmarkedet er vindkraft og annen fornybar energi hovedsakelig i fokus, mens på det private markedet dominerer skogplanting. Hovedideen med skogplanting i denne sammenhengen er at trær absorberer og binder karbon. Når et tre blir hugget, frigjøres dette lagrede karbonet og kan til slutt ende opp i atmosfæren. For å motvirke dette, kommer organisasjoner som tilbyr karbonkreditter inn for å beskytte skogen mot å bli hugget ned og ødelagt. Dette blir finansiert ved at private aktører sponsorer treplanting og skogbeskyttelse, og i bytte mottar de karbonkreditter. Denne praksisen har som mål å bidra til å redusere karbonutslipp ved å opprettholde og øke antallet trær som kan absorbere CO2 fra atmosfæren.

For at beskyttelse av trær gjennom karbonkompensasjonsprosjekter skal ha en reell innvirkning, må trærne som beskyttes faktisk være i fare for å bli hugget ned. Dersom trærne ikke er truet, blir effekten av slike tiltak sterkt redusert eller ikke-eksisterende. Ikke sant?

Bloomberg, gjennom journalist Ben Elgin, har undersøkt påstander fra bedrifter om betydelige reduksjoner i utslipp. Flere av disse selskapene har benyttet seg av karbonkompensasjon for å nå sine klimamål. Elgin fant imidlertid ut at miljøpåstandene fra mange av disse bedriftene ikke stemmer overens med virkeligheten når man ser nærmere på de individuelle karbonkompensasjonsprosjektene.

Jeg har tidligere nevnt Nature Conservancy, og det er relevant å bruke dem som eksempel her. De er tross alt verdens største miljøorganisasjon med årelange tradisjoner for engasjement i miljøsaken. De siste årene har de også utvidet sin virksomhet og de jobber nå tett med mange store bedrifter. Det mange store bedrifter har til felles er at de har begynt å snakke mer og mer om bærekraft. Mange har til og med begynt å snakke høyt om det og de bruker det aktivt i sin markedsføring. Slike bedrifter har også til felles at det er vanskelig å endre seg. De er for store, deres investorer er mektige og det står både på vilje og evne.

Noen av disse bedriftene som da velger å samarbeide med Nature Conservancy er JP Morgan, BlackRock og Disney. Det kan gjøre noen enkle symbolske tiltak selv, slik som plastsugerør og vegetarmat på menyen, men store endringer gjør de ikke. I stedet for å endre seg selv kan de jo heller kjøpe klimakreditter.

Et prosjekt de kjøper kreditter fra er Pennsylvania Ridges, ikke langt fra Philadelphia. På slutten av 1990-tallet var et kjempestort område truet av hogst. For å bevare området fra ødeleggelse går Nature Conservancy ut og samler inn nok penger fra en rekke lokale filantroper til at de kan kjøpe landområdet. Nature Conservancy går så ut på sine nettsider og i media og deklarerer at de har reddet naturen. Trusselen er avverget.

20 år senere er området som Nature Conservancy kjøpte på 90 tallet plutselig truet på nytt. Til tross for at de hadde kjøpt og reddet området sier de at 72% av trærne i fare for å bli hugget i løpet av de neste fem årene. Igjen må de hente penger for å redde skogen, men denne gangen skal de ikke hente pengene fra de lokale filantropene. Denne gangen vil de tilby bedrifter og private å bidra til å redde skogen ved å kjøpe karbonkreditt.

Ben Elgin går nøye gjennom dette og kan bekrefte at det er det samme området. Dette virker svært suspekt. Ved å betale for karbonkreditter kan du altså bidra til å redde en skog, som riktignok egentlig ikke trenger å reddes. Nature Conservancy eier jo allerede skogen og det er dermed de som bestemmer hvorvidt skogen skal hogges ned eller ikke. Så når BlackRock, Disney og JP Morgan kjøper kreditter fra dette prosjektet og hevder at de har senket sine utslipp, så stemmer ikke det. Det er en usann påstand.

Brannfakkel: Det er noe trist med det hele. Fordi tilliten til systemet svekkes. Denne saken er spesiell fordi denne gangen er det ikke bare noen kyniske investorer som står bak. Det er verdens største miljøorganisasjon som står bak. De som jobber i Nature Conservancy og de som er frivillig gjør det fordi de har dypt engasjement og god forståelse for klimakrisen og alt det som den måtte innebære. Likevel velger de å se på karbonkreditt som lettjente penger, likevel velger de å komme med en rekke usanne påstander om utslippsreduksjon.

Det er ikke sikkert at Nature Conservancy gjør dette bevisst. Kanskje er det bare sløvhet i systemet og manglende undersøkelser? Det forsvarer ingen ting, men det kan kanskje bidra til å forklare. I sin egen forklaring på denne skandalen har Nature Conservancy forsvart seg med at de bare følger reglene fra sertifiserings foretaket. Regler som omhyggelig er beregnet og satt for å være helt sikre på at slike prosjekt faktisk bidrar til å redusere utslippene.

Feilen ligger jo selvsagt ikke i enkeltprosjekter når det skjer gang på gang. Kanskje vi må gå på systemet i seg selv. Det er jo ingen tvil om at løse og ufullstendige regelverk er en viktig årsak til at prosjektene blir meningsløse. Er det de som lager standarder og regelverk vi må ta? Slike aktører som Gold Standard, Climate Action Reserve (CAR), Verified Carbon Standard (VCS) og American Carbon Registry (ACR)

Nå er det selvsagt enkelt å kritisere disse aktørene. Men de har jo egentlig begitt seg ut på en oppgave som er omtrent umulig å klare. Balansegangen er hårfin. På den ene siden kan ikke reglene være for strenge, fordi da er det nesten umulig å sette i gang slike prosjekter, mens på den andre siden mister man mer og mer kredibilitet og effekt jo mer man løsner på reglene. På mange måter har man tapt før man har startet.

Derfor finnes det svært mange eksempler på slike prosjekter som ikke er så bra som de påstår. Et av de mest skremmende prosjektene leste jeg om helt nylig.

Liberia er nok her til lands mest kjent for at fotballstjernen George Weah er president, for stadige konflikter og ikke minst at vestlige rederier som Stolt Nielsen og Frontline rederi registerer båtene sine i Monrovia for å slippe å betale skatt og for å slippe å forholde seg til arbeidsettigheter og lønn. Men Liberia er også et naturland. Hele 70% av landet er dekket av regnskog som kalles Afrikas lunger. En enorm artsrikdom og enorme mengder av lagret CO2.

Selskapet Blue Carbon LLC, som eies av et medlem i De Forente Arabiske Emiratenes kongefamilie, kjøper nå en million hektar skog i Liberia. En million hektar er et område like stort som Libanon. De kjøper 10% av av Liberia for å kompensere for sine utslipp. I en periode på 30 år skal de beskytte skogen for nedhugging slik at de kan selge karbonkreditter til andre land og selskaper.

Avtalen ble i følge den franske avisen Le Monde signert og gjort klar for offentliggjøring under COP 28 i Dubai. Der kom det også frem betydelig investeringer i Tanzania, Zambia og Zimbabwe. Le Monde skriver:

“With a handshake and a discreet smile, Sheikh Ahmed Dalmook al-Maktoum, accompanied by the Liberian finance minister, gave nothing away in front of photographers on March 25. The young member of the ruling family of Dubai, one of the seven emirates in the United Arab Emirates (UAE), had just signed an unprecedented memorandum of understanding with Liberia. Under the terms of the agreement, the Liberian government will grant the company he heads, Blue Carbon LLC, exclusive rights to one million hectares of its forests – 10% of the West African country’s total forest area – for 30 years.

“This bilateral association marks another milestone for Blue Carbon,” the prince told the Emirati press. The aim is ambitious: to “help transition to a low-carbon economical system by enabling governments around the world reach their Net Zero goals in compliance with the transferability of credits under Article 6 of the Paris Agreement.” The “credits” referred to by the sheikh are carbon credits, which companies can buy to avoid having to reduce their emissions.”

Dette blir et av verdens største prosjekt for karbon kreditt. Kritiske røster mener dette kan føre til brudd på menneskerettigheter, ved at man selger 10% av et land til et privat selskap. Man spør seg hva det vil føre til for befolkningen der? Befolkningen ble aldri spurt. Området er befolket av fattige bønder. De risikerer å bli fordrevet.

Mange NGOer og eksperter på området frykter at dette bare er en gimmick og et stort grønnvasking tiltak. For at et slikt prosjekt virkelig skal utgjøre en forskjell bør skogen stå urørt i 100 år. Dette prosjektet skal bare vare i 30 år. Om skogen hugges ned om 30 år, så frigjøres CO2 som skulle reduseres. Da har ikke prosjektet bidratt til reduksjon. Kritikerne mener at de kongelige i UAE bare vil pynte på sine utslipp for å nå klimamålene og uforstyrret fortsette med sine utslipp. Litt som Norge der altså. Vi skal ikke kaste stein i glasshus, skal vi vel?

Man skulle kanskje tro at eksemplene med Nature Conservancy og Blue Carbon LLC var unntak. Et par råtne egg i kurven.

Dessverre er det ikke slik.

I begynnelsen av 2023 gjennomførte flere medier, inkludert The Guardian, en granskning av klimakompensasjons-prosjekter i regnskogen. Disse prosjektene, som ble godkjent av VERRA, det ledende sertifiseringsselskapet i det private markedet, ble undersøkt for å vurdere deres effektivitet og påvirkning. The Guardian mener at disse prosjektene er omtrent like effektive som bønn og homøopati.

Verra er store. De godkjenner så mye som ¾ av alle klimakompenseringsprosjekter på det private markedet. 40% av prosjektene som har fått godkjennelse er en del av deres regnskogsprogram. Disse prosjektene fokuserer hovedsakelig på å bevare skogområder som står i fare for å bli hugget ned. Denne typen skogbevaring er for tiden den mest populære metoden for klimakompensasjon.

Blant kjøperne finner vi store selskaper som Shell, Disney, Gucci, Easy Jet og til og med mine gamle helter i grungebandet Pearl Jam. Det har imidlertid vist seg at 94% av prosjektene sertifisert av VERRA ikke er effektive fra et klimaperspektiv. Selv om noen av prosjektene har bidratt til økt biologisk mangfold, har flertallet enten vært uten reell verdi eller faktisk også bidratt til økte CO2-utslipp. I lys av disse funnene, synes klimakompensering basert på å beskytte eksisterende skog ikke å være en særlig effektiv løsning.

Den andre populære måten er å plante skog. Det går jo ikke an å fake?

Det bygger på ideen om at trær absorberer karbon mens de vokser. Tanken er å plante trær på steder hvor de vanligvis ikke ville blitt plantet, og ved å sørge for at disse trærne ikke blir hugget ned over en viss periode, vil en bestemt mengde CO2 bli lagret i dem. Mengden CO2 som lagres kan beregnes ved å måle treet sin diameter og bruke en formel som tar hensyn til treets type og densitet, altså dets evne til å lagre karbon.

Det er logisk å tenke at CO2 lagret i trær på en eller annen måte kan benyttes for klimakompensering. Trær er gode for miljøet og fungerer som naturlige karbonlagre.

Det finnes absolutt mange situasjoner der planting av trær kan være en vinn-vinn, spesielt når det gjøres på riktig måte og på passende steder. Det er også mange vellykkede småskala prosjekter som involverer lokalbefolkningen i forvaltning og utnytter andre fordeler av trær.

Agroforestry er et godt eksempel på en positiv praksis. Denne metoden kombinerer planting av trær med jordbruk, hvor trærne fungerer som nyttevekster. Dette styrker småskala jordbruk og gir fordeler som matproduksjon. Økonomisk støtte fra eksterne kilder kan virkelig gjøre en forskjell i slike tilfeller. Urban planting er bra.

Det er mange prosjekter som er både effektive og verdifulle, selv om de ofte kan være dyrere enn de billigste karbonkreditene. Men det finnes også negative eksempler på prosjekter som mer ligner plantasjer bak gjerder, som utestenger lokalbefolkningen. Slike plantasjer blir ofte mono-kulturer, hvor kun én type tre plantes i lange rekker uten andre vekster. Trær som eukalyptus og bambus er populære valg, da de er billige, trenger lite omsorg og er effektive til CO2-lagring.

Mono-kulturer kan true lokale plantearter. For eksempel, i Sør-Afrika har akasietrær blitt brukt, men de har en tendens til å invadere området, og store ressurser må brukes på å fjerne dem. (Kan ikke sammenlignes, men husk prosjektet med Sitka-gran planting i Norge) Slike mono-kulturer er i tillegg til å være et helvete for biodiversitet, dårligere til å lagre CO2 sammenlignet med varierte skoger, og de er mer utsatt for sykdommer som sprer seg i arter. Når slike skoger dør, frigjøres lagret CO2 tilbake til atmosfæren.

Myles Allen, leder for Climate Dynamics Group ved University of Oxford, har uttalt at selv om “heroisk skogreising” faktisk kan bidra, kan det ikke være en løsning på fortsatt bruk av fossilt brensel.

Jeg er født med et optimistisk syn på verden, og en genuin tro på alt ordner seg, men etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg begynt å like å ha med fakta som grunnlag. Derfor ønsker jeg tro at det går an å plante skoger på riktig måte, og det går jo an, siden naturen klarer det selv.

Men, likevel. Bli med på et tankeeksperiment. Tenk om vi faktisk lykkes. Forestill deg at vi kan plante en skog som effektivt reduserer CO2-utslipp, unngår monokulturer, fremmer biologisk mangfold, er motstandsdyktig mot sykdommer og samtidig er kostnadseffektiv.

Selv da står vi overfor en betydelig utfordring: Hvor skal alle disse trærne plantes?

The Guardian har utført analyser på flere store bedrifter og deres klimamål, og har beregnet de arealene som vil være nødvendige for disse tiltakene.

På toppen av listen er Shell, som vil trenge en skog på størrelse med hele Italia for å kompensere for 35% av sine utslipp innen år 2050. Hele tørkerammede Italia for 35%.

Når store oljeselskaper som Shell og Exxon uttaler at de planlegger å oppnå klimanøytralitet ved å kompensere for sine utslipp gjennom treplanting, så forteller det litt om utfordringene vi står overfor. Hvis alle skulle kompensere for sine klimagassutslipp ved å plante trær, ville det kreve et areal tilsvarende fem jordkloder,

Storbritannias flyreisende alene vil trenge arealer tilsvarende halve storbritannias jorbruksland for å plante nok skog for å kompensere sine utslipp.

I mange tilfeller blir mennesker i fattige land, som er helt avhengige av jordbruk for å produsere mat, fortrengt for å gi plass til treplanting. For eksempel, i Uganda ble 6000 personer flyttet for å gjøre plass til en skogplanting i et norsk prosjekt, hvor kunden var den svenske staten. Lokalbefolkningen ble ofte flyttet med makt, og konsekvensene er betydelige: Barn må reise langt for å komme til skolen, folk må reise lengre for å dyrke jord, og fattigdommen øker.

Carbon Brief har undersøkt 62 prosjekter for klimakompensering og funnet at 44 av disse ser ut til å ha negative konsekvenser for lokalbefolkningen, spesielt i Sør-Amerika. Flertallet av disse prosjektene har medført at lokalbefolkningen, som har drevet jordbruk i disse områdene i generasjoner, har blitt tvangsflyttet.

Selvfølgelig finnes det mange prosjekter som fungerer godt, som bidrar positivt til klimaet uten å begrense livet og mulighetene for lokalbefolkningen. Det er viktig å huske at lokalbefolkningen ikke er en homogen gruppe; noen kan oppleve negative konsekvenser mens andre kan ha fordeler, selv fra samme prosjekt. Det er vel ikke slik at alle i Geiranger eller i Flåm har samme nivå av entusiasme når cruisesesongen starter heller?

Hvert prosjekt kan også påvirke den lokale maktbalansen. Innføringen av et prosjekt kan øke risikoen for lokale konflikter. Områder blir kjøpt opp, og dette kan føre til endringer i grenser, priser og andre sosiale dynamikker.

Disse og andre problemer blir ofte ikke nevnt av de som selger karbonkreditter og kompensasjoner i deres markedsføringsmateriell. Det er en tendens til å fokusere på de positive aspektene av klimakompensasjonsprosjekter, mens de potensielt negative konsekvensene for lokalsamfunn ikke blir like godt belyst.

Så hva skal en gjørra? Skal en legge seg ned, eller slå ut håret og stikke ut et sted?

Som forbruker kan det være svært utfordrende å navigere i landskapet av klimakompensasjonsprosjekter. Det krever omfattende kunnskap og forskning for å skille mellom gode og dårlige prosjekter, noe som ofte kan virke uoverkommelig. På grunn av denne kompleksiteten, velger mange, inkludert meg selv, å holde seg unna slike ordninger. Jeg har aldri kjøpt kvoter privat eller gjennom mine bedrifter. Det er for vanskelig å vite hva som er bra. Har heller gått for andre typer prosjekter. (Fjerne plast gjennom Empower f.eks, noe jeg forsåvidt har blitt veldig usikker på også..)

Man kan si at dette er beklagelig for de aktørene som faktisk kan utgjøre en positiv forskjell, men det er dessverre for stor usikkerhet om også de har noen reell effekt.

Heldigvis har det blitt innført flere regler som begrenser bruk av kompensasjon for å hevde klimanøytralitet. Det er nå forbudt i mange sammenhenger og vår sjef EU er bevisst på denne problemstillingen. Mens mange hevder at de vil finne løsninger i fremtiden, er det fortsatt et åpent spørsmål hvordan vi effektivt kan fjerne karbon fra atmosfæren. Noen nye prosjekter fokuserer på karbonfangst og lagring (carbon capture and storage, CCS), som potensielt kan nøytralisere utslipp ved å fange karbon direkte fra industrielle kilder eller direkte fra luften.

Disse teknologiene er fortsatt under utvikling, men de representerer et håp om mer effektive løsninger for å takle klimaendringer.

En jeger dro en gang av sted, bue og pil det hadde han med

Karbonfangst og fjerning innebærer å ta karbon ut av jordas kretsløp og deretter lagre det på en måte som hindrer det i å returnere til atmosfæren. En metode er å suge karbonet direkte ut fra atmosfæren. Det finnes anlegg, for eksempel på Island, som gjør akkurat dette: CO2 trekkes ut fra luften og pumpes ned i jorden, hvor det over tid skal kunne omdannes til stein.

Men slike løsninger er dessverre ikke uten utfordringer. Selv om det er lovende, krever det enorme mengder energi. Dette kan paradoksalt nok føre til økte utslipp, med mindre energikilden som brukes er fullstendig fornybar. En annen stor hindring er kostnadene. Karbonfjerning gjennom slike teknologier kan være opptil 100 ganger dyrere enn tradisjonelle metoder som skogplanting.

Det er nok lite sjans til at de blir kjøpt i noen særlig skala før de er betydelig billigere. På grunn av kostnadene og det faktum at vanlige klimakreditter fortsatt er tillatt, fortsetter de fleste bedrifter å bruke de mer tradisjonelle og billige løsningene.

Teknologien for å fange CO2 og lagre det i jorden har blitt en slags våt drøm for store deler av industrien, spesielt for olje- og gassnæringen. For eksempel, Carbon Engineering, et av de ledende selskapene innen CO2-fangst og -lagring (CCS), ble i august kjøpt opp av oljeselskapet Occidental Petroleum. Dette oppkjøpet reflekterer ikke nødvendigvis en hengivenhet til å beskytte klimaet, men heller fordi dette markedet er svært lønnsomt for oljeindustrien, som også ser på muligheten til å pumpe CO2 inn i jordens indre.

Forenklet kan muligheten forklares slik: Ved å pumpe konsentrert CO2 inn i en uttømt oljebrønn, kan man øke trykket i brønnen. Dette kan gjøre det mulig å utvinne mer olje og gass, samtidig som man oppnår den tilsynelatende fordelen av å kunne hevde at man produserer klimavennlig eller karbonnøytral olje og gass.

Innsamling og lagring av CO2 kan dermed bli en lukrativ ekstrainntekt for olje- og gassindustrien. Norge, som står for omtrent 2% av verdens oljeutvinning, har også et prosjekt der CO2 lagres under havbunnen i Nordsjøen.

Norge posisjonerer seg altså svært kløktig her. Vi tjener godt på fossil-energi samtidig som vi vil tjene på å tilrettelegge plass for å kompensere for bruk av fossil-energi.

Tradisjonelt har idealet for kompensering vært at den som forurenser betaler, mens smarte Norge har klart å snu dette til at den som forurenser får betalt.

Selv om teknologien for CO2-fangst fortsatt er under utvikling, er kostbar og har begrenset effektivitet, og selv om det hovedsakelig er energibransjen som drar nytte av den i øyeblikket, tyder alt på at vi i nær fremtid vil bli sterkt avhengige av denne teknologien. I dag slippes det ut omtrent 55 milliarder tonn CO2 årlig.

Ifølge FN er både 1,5- og 2-gradersmålet for global oppvarming allerede uoppnåelig uten umiddelbare og betydelige reduksjoner i utslipp.

Selv om vi lykkes med CO2-fangst, er vi fortsatt avhengige av massive utslippsreduksjoner for å unngå en temperaturøkning på 3 grader før år 2100. Dette illustrerer behovet for en kombinert tilnærming – vi må både utvikle og forbedre teknologier for CO2-fangst og -lagring, samtidig som vi må gjøre betydelige kutt i de globale klimagassutslippene.

En metode som er spennende og verdt å nevne er å lagre er karbon i biokull, grillkull er et eksempel på biokull. Karbonlagring med biokull skal redusere klimagassutslipp ved å omdanne organisk materiale til biokull, en form for stabilisert karbon. Prosessen involverer pyrolyse, som er termisk dekomponering av organisk materiale ved høye temperaturer i et oksygenfattig miljø. En god ide egentlig, det er meningen at biokullet skal brukes i landbruksjord og da blir det fort mer problematisk.

I 2022 fant Environmental Defense Fund i sin “State of the Science”-rapport at det er usikkerhet om i hvilken grad landbruk kan brukes effektivt til å binde karbondioksid for å redusere klimaendringer. World Resource Institute har også påpekt at mange jordkarbonpraksiser har utilstrekkelig dokumentasjon og kan være ineffektive eller redusere avlingsproduksjonen.

Jordkarbonkreditter, som kompenserer for jordkarbontap, krever videre bevis for sin effektivitet. Disse metodene er mer adekvat beskrevet som “karbongjenoppretting” heller enn karbonfjerning. Bruken av jordkarbonsertifikater som klimatiltak er problematisk, med studier som stiller spørsmål ved deres nøyaktighet og behovet for omfattende inndata for å være pålitelige.

En studie fra januar 2023 påpeker at inkludering av metningsfaktorer reduserer potensialet for SOC-binding til å påvirke klimaendringer med 53%-81% frem mot 2100. Det er også lite bevis for at økt SOC-sekvestrering fører til bedre avlingproduksjon. SOC står forresten for “Soil Organic Carbon,” som på norsk betyr jordorganisk karbon. Det refererer til mengden av karbon som er lagret i jordens organiske materiale. Dette er et viktig element i jordens karbonsyklus og spiller en kritisk rolle i både landbruksproduktivitet og i reguleringen av atmosfærisk CO2, og dermed i håndteringen av klimaendringer.

Disse funnene understreker den vitenskapelige usikkerheten og begrensningene ved jordkarbonbinding. Det er viktig at EU venter med å sertifisere metoder for jordkarbonkvantifisering og utstedelse av karbonkreditter til det er større vitenskapelig konsensus. Selv om regenerative landbruksmetoder har andre fordeler, bør karbonkreditter håndteres med forsiktighet, gitt problemer med varighet, addisjonalitet og lekkasje.

Det kan i alle fall ikke brukes til å hevde karbonnøytralitet.

Connor Nolan ved Stanford University har forsket på effekten av ulike metoder for CO2-fangst. Hans studie fokuserer på det samlede potensialet for karbonfjerning gjennom metoder som treplanting, karbonbinding i åkre, bioenergi med karbonfangst og lagring (BECCS), og andre teknikker som ikke konkurrerer med biodiversitet eller jordbruk.

Konklusjonen fra Nolans forskning indikerer at naturen potensielt kan bidra med ytterligere 100 til 200 milliarder tonn karbonfjerning i løpet av de neste hundre årene. Selv om dette er en betydelig mengde, utgjør det kun 10-20% av de 1000 milliarder tonnene som, ifølge beregninger fra Carbon Brief, trengs å fanges inn i løpet av det neste århundret. Dette betyr at vi ikke kun kan stole på naturlige løsninger; vi trenger et bredt spekter av teknologier. Ingen enkeltmetode kan håndtere hele problemet alene.

Det er viktig å fortsette arbeidet selv om vi ikke har nådd målet enda, og selv om det er mange “råtne egg” i bransjen. I likhet med mange andre industrier, finnes det både gode og dårlige aktører innen klimakompensasjon, og det er viktig å tilegne seg kunnskap og støtte de positive aktørene. Håpet er at de gode aktørene vil gjøre fremskritt og opprettholde troverdigheten til hele bransjen.

Når det kommer til individuell kompensasjon, er det ikke et enkelt svar på om man bør gjøre det eller ikke. Men det er viktig å huske at kompensasjon bør være en siste utvei, etter at man har gjort alt annet mulig for å redusere egne utslipp. Problemet i dag er, som vi startet med å si, at mange ser på kjøp av karbonkreditter som en måte å “kjøpe seg fri” på, uten å først rydde opp i egne utslipp. En avlat for egne synder.

Så lenge det finnes muligheter for å kjøpe seg fri fra utslipp, vil folk fortsette å bruke dette som en snarvei fremfor å ta ansvar for egne utslipp. Dette tar oppmerksomheten bort fra det som er viktig – å redusere våre egne utslipp fra reiser og forbruk.

Vi kan ikke fortsette å leve som vi gjør nå.

Times they are a changing

Store selskaper er ofte ikke rigget for dramatiske endringer. De kan være låst i sine eksisterende operasjoner og avhengige av etterspørsel fra oss forbrukere. Mens de kan gjøre visse justeringer, er det vanskelig for dem å gjennomgå fundamentale endringer. Motoren i deres virksomhet er konsum, og hvis vi reduserer vårt forbruk, kan det påvirke dem dyptgående.

Statoil skiftet i 2018 navn til Equinor og sa samtidig at dette var et steg i en storstilt omstilling fra olje til fornybare energikilder. Nå skulle vi raskt se fremgang. Det har gått noen år og enkelt

I Equinor sine resultatene fra 2022, får vi en liten indikasjon på hvor stor andel som faktisk er fornybar. Hva har skjedd på fem år og utallige PR kampanjer etter at Statoil ble til Equinor?

Svaret de gir oss er 0,13 prosent. Dette betyr at hele 99,87 prosent av energien fornybarselskapet Equinor produserer, fortsatt er fossil. I tillegg så har utslippene deres økt de siste årene og de skriver i sin egen “bærekraftsrapport” at de ønsker å øke investeringene i olje og gass med 20 prosent frem mot 2026.

Det største problemet med Equinors omstilling er ikke at den går for sakte. Omstillingen er overhodet ikke i gang, i alle fall ikke utenom markedsavdelingen.

Jeg har mest tro på mindre selskaper. De er ofte mer smidige og kan tilpasse seg raskere til en ny klimahverdag. Mitt håp er at de gamle store opplever et “Kodak-moment” og fader ut til fordel for en ny generasjon.

I dette landskapet er det viktig å være bevisst og ansvarlig som forbruker, og å støtte de løsningene og selskapene som virkelig bidrar til en bærekraftig fremtid. Det er et komplekst felt, men ved å informere oss selv og ta gjennomtenkte valg, kan vi alle bidra til en mer bærekraftig verden.

Tro kan vi gjøre i kirka, sier de. Og dit har ikke jeg tenkt meg med det første. Så da får man bare prøve så godt man kan i stedet.

PS: Jeg leste mer en 40 forskningsartikler og flere avisartikler i forarbeidet.

Her er noen:

Håvard Utheim

Håvard Utheim is a strategic advisor, concept developer, with a focus on innovation, sustainability, and transparent communication in the travel industry and beyond. He is passionate about challenging the status quo and driving positive change

https://thetransparencycompany.no